MONONUKLEOSEMONONUKLEOSESiden er ment som en generell orientering som ikke erstatter evt. konsultasjon hos legen.
**Forekomst **Smittespredning/inkubasjonstid **Årsak **Diagnose **Symptomer **Behandling **Trening/konkurranse
Er en akutt virusinfeksjon, dette betyr at den er raskt innsettende og forbigående. Andre navn på mononukleose (mononucleosis infectiosa) er «kjertelfeber», monocyttangina, eller mest kjent «kyssesyken»
Forekomst
Sykdommen er utbredt over hele verden, den er mest vanlig i vestlige land, og sykdommen regnes nærmest som en sivilisasjonssykdom. Den første gode beskrivelse av sykdommen er fra 1889, men smittestoffet ble først påvist for 20-25 år siden. Forekomsten er vanskelig å anslå fordi mange er symptomløse, og fordi lettere infeksjoner ikke blir diagnostisert. Den registrerte forekomst har steget meget sterkt de siste 30 år. Hyppigheten av sykdommen er størst i årene mellom 12-22 år, med en topp omkring 16-18 års alder. Selv om viruset er utbredt, opptrer mononukleose som oftest i spredte tilfeller, men enkelte ganger forekommer gruppeutbrudd i f.eks. i kaserner eller familier. Sykdommen utvikler seg kun dersom det er kroppens første møte med viruset og personen er i en alder der immunsystemet reagerer svært kraftig.
Smittespredning og inkubasjonstid
Viruset utskilles i spytt og smitten skjer gjennom dråpekontakt derav navnet kyssesyken. Inkubasjonstiden, dvs. tiden fra en person blir smittet til sykdommen bryter ut er vanligvis 30-50 dager, men kan også vare lengre. I denne fasen hvor smittestoffet formerer seg kan pasienten utskille virus og smitte andre, virus kan også finnes i spytt flere mnd. etter at man har vært syk.
Årsak
Mononukleose er forårsaket av Epstein Barr viruset (to Engelske forskere) eller cytomegaloviruset. Viruset formerer seg i nesesvelg områdets slimhinneceller og i lymfocyttene (hvite blodlegemer). EB viruset invaderer visse typer hvite blodlegemer. Kroppen mobiliserer andre hvite blodlegemer til motangrep og det dannes store mengder slike mononukleære (enkjernete) celler. Særlig forekommer en type store lymfocytter (Mac Kinley celler) som kan utgjøre opptil 85% av de hvite blodlegemene. Sykdommen har navn etter forandringene i blodet der antallet mononukleære celler er sterk øket. Kampen mellom disse cellene foregår særlig i organer som inneholder mange hvite blodlegemer; lymfeknuter, mandler, lever og milt. Betennelsesreaksjonen forårsaker hevelse og ømhet i disse organene, og generell sykdomsfølelse i resten av kroppen.
Diagnose
En vanlig legeundersøkelse som viser forstørrelse av mandler, lymfeknuter lever og milt kan indikere mononukleose, men for å stille en sikker diagnose kreves blodprøver. En hurtigtest - «blodutstryk» dvs. at blodcellene studeres i mikroskop kan påvise de mononukleære cellene (lignende celler kan også observeres ved andre sykdommer). Antistoffer mot EB inngår i kroppens forsvar tidlig i sykdomsforløpet, disse antistoffene får saueblod til å klumpe seg sammen. Denne reaksjonen blir positiv hos ca. 90% av mononukleosepasientene. Forandringene i leverens funksjon kan avspeiles i en blodprøve, man kan også følge sykdomsutviklingen ved gjentatte blodprøver.
Symptomer
Sykdommen kan starte akutt med symptomer som tretthet, hodepine med etterfølgende temperaturstigning og hevelse av lymfeknutene særlig på halsen, men mest vanlig er en innledende fase på ca. en uke hvor pasienten har lett feber og kan være trett og føle seg utilpass. Svelgmandlene blir betente og forstørrede og de dekkes av et hvitt belegg. Dette kan føre til at det blir vanskelig å svelge. Det kan også opptre snue med tilstopping av nesen. De fleste utvikler lever og milt forstørrelse uten at dette fører til magesmerter eller annet besvær. Enkelte får leverbetennelse eller gulsott p.g.a. leverpåvirkningen, meslinglignede utslett er heller ikke uvanlig. Allmenntilstanden kan være meget dårlig og feberen kan vare i 1-2 uker. Sykdommen kan etterfølges av en tretthetsperiode som kan strekke seg over flere uker.
Behandling
Det finnes ikke noe middel mot virus, det vi kan gjøre er derfor bare å lindre symptomene. Ibux eller naproxen kan benyttes mot hodepine, halssmerter og feber, men inntaket bør ikke overdrives. Antibiotika (dreper bakterier) har ingen virkning mot mononukleose, men kan benyttes hvis det opptrer bakterieinfeksjon eller for å forhindre kompliserende bakterieinfeksjon. Alle blir friske av mononukleose selv om tiden varierer fra person til person. De fleste blir friske i løpet av 4-6 uker. Hvis lever og milt har vært betydelig forstørret, kan det ta 1-3 måneder før de er normale igjen.
Konsekvenser for trening/konkurranse
Under pågående sykdom bør fysisk krevende aktiviteter ikke bedrives. Avhengig av sykdommes alvorlighet kan treningsoppholdet strekke seg over 1-3 måneder, men som oftest kan man trene rolig etter ca. 1 mnd. Det er nødvendig med hvile i ca. en måned slik at immunsystemet får mulighet til å ødelegge viruset. Tilbakegang til trening får skje først etter tilstrekkelig rekonvalenstid (tiden fra sykdom til frisk tilstand) og i samarbeid med lege. I rekonvalesenttiden kan lever og milt være ømfintlige for ytre påvirkninger og selv et lite støt kan i sjeldne tilfeller føre til brist og svær blødning.
© B.V.N. 1995.
LITTERATURLISTE Eriksson,B.E., Mellstrand,T., Peterson,L., Renström,P., Svedmyr,N.,(1985) Sjukdomar, läkemelel och idrott. Weineck,J.,(1990). Sportbiologie.